Illustrasjon fra eksamensoppgave #1
I fjor våres satt jeg på kontoret til en lærer ved KhiO og diskuterte min fremtid på skolen. Jeg hadde vært elev der kun ett år, men var ikke motivert til å fortsette. En helt vanlig situasjon på en hvilken som helst utdanningsinstitusjon. Professoren jeg snakket med ‘var på mitt lag’, altså han forstod mitt befinnende og hvorfor jeg ikke fant min plass på instituttet. Hvorfor ville jeg ikke fortsette på visuell kommunikasjon? Alt skulle tyde på at jeg hadde noe der å gjøre. Etter år på forskole var det dette jeg hele tiden hadde tenkt meg. Tegneserier, illustrasjon og en bred interesse for kunstfeltet pekte i den retningen. Det jeg imidlertidig hadde vanskeligheter med å ta inn over meg var design. Design som forbruksvare, design som livsstil, design som ideologi. “Man må være kapitalist for å drive med design” sa jeg flåsete og vi lo. Så hvorfor var jeg i tvil om jeg skulle bli værende på fakultetet for design?
Det var noe med fokuset. Klassen fikk hele tiden prosjektbaserte oppgaver, ‘caser’ som skulle forberede oss på ‘livet der ute’, ofte etterfulgt av en gestikulering mot vinduet. Fra klasserommet kikket jeg ut dit lærerens finger pekte. Jeg så på spiret til den katolske kirka i Ullevålsveien og tenkte “der ute?” Jeg visste ikke hva jeg skulle jobbe med etter endte 3 år. Og som de fleste andre i klassen tenkte jeg på master. Hvem visste hva jeg ville drive med om 5 år? Undervisningen som var lagt opp viste en klarere retning. Til noen av oppgavene ble det hyret inn ‘eksterne prosjektledere’ fra næringslivet, fra StatoilHydro eller EMI. Tredjeåret hadde et lengre samarbeidsprosjekt sammen med BI. Debatten som gikk i Klassekampen i vinter om kultur som ‘glidemiddel’ for næringslivet ville vært interessant å ta her. At oppgavene var så korte, hadde såklart en pragmatisk side - tidskabalen skulle gå opp, det var mange kurs elevene skulle gjennom. Andre ganger, som feks under et lynkurs om fotografi, fikk vi vite at vi skulle ikke kunne det, men vi skulle 'ha kjenskap til det som designere', slik at vi 'forstod språket' da vi samarbeidet med andre i fremtiden.
Denne helga åpnet Boomfest i St. Petersburg sin 5. seriefestival. I 2009 var Inga Sætre og jeg gjester der, en comic expo lik den her i Oslo. Som OCX feirer festivalen i høst 5 år, og jubiléet blir markert med en utstilling der gjestene fra foregående år bidrar under temaet "nascency", tilblivelse. Selve utstillingen åpner 21. september. Da jeg var der under temaet "History and autobiography in comics" var Joe Sacco og Tierry Groensteen gjester, som viser spennet av deltagere fra de helt ferske til de absolutt etablerte. Tidligere har bla. David B, Martin Ernstsen og Rui Tenreiro vært invitert. Hver serietegner har en side, som til sammen blir i underkant av 100 ulike bidrag. Det blir en stor utstilling som vil reflektere rekkevidden i festivalen disse årene, og jeg håper å få tak i bilder derfra. Mitt bidrag, "Tadam!" finnes her.
