KhiO Exit

Illustrasjon fra eksamensoppgave #1

I fjor våres satt jeg på kontoret til en lærer ved KhiO og diskuterte min fremtid på skolen. Jeg hadde vært elev der kun ett år, men var ikke motivert til å fortsette. En helt vanlig situasjon på en hvilken som helst utdanningsinstitusjon. Professoren jeg snakket med ‘var på mitt lag’, altså han forstod mitt befinnende og hvorfor jeg ikke fant min plass på instituttet. Hvorfor ville jeg ikke fortsette på visuell kommunikasjon? Alt skulle tyde på at jeg hadde noe der å gjøre. Etter år på forskole var det dette jeg hele tiden hadde tenkt meg. Tegneserier, illustrasjon og en bred interesse for kunstfeltet pekte i den retningen. Det jeg imidlertidig hadde vanskeligheter med å ta inn over meg var design. Design som forbruksvare, design som livsstil, design som ideologi. “Man må være kapitalist for å drive med design” sa jeg flåsete og vi lo. Så hvorfor var jeg i tvil om jeg skulle bli værende på fakultetet for design?

Det var noe med fokuset. Klassen fikk hele tiden prosjektbaserte oppgaver, ‘caser’ som skulle forberede oss på ‘livet der ute’, ofte etterfulgt av en gestikulering mot vinduet. Fra klasserommet kikket jeg ut dit lærerens finger pekte. Jeg så på spiret til den katolske kirka i Ullevålsveien og tenkte “der ute?” Jeg visste ikke hva jeg skulle jobbe med etter endte 3 år. Og som de fleste andre i klassen tenkte jeg på master. Hvem visste hva jeg ville drive med om 5 år? Undervisningen som var lagt opp viste en klarere retning. Til noen av oppgavene ble det hyret inn ‘eksterne prosjektledere’ fra næringslivet, fra StatoilHydro eller EMI. Tredjeåret hadde et lengre samarbeidsprosjekt sammen med BI. Debatten som gikk i Klassekampen i vinter om kultur som ‘glidemiddel’ for næringslivet ville vært interessant å ta her. At oppgavene var så korte, hadde såklart en pragmatisk side - tidskabalen skulle gå opp, det var mange kurs elevene skulle gjennom. Andre ganger, som feks under et lynkurs om fotografi, fikk vi vite at vi skulle ikke kunne det, men vi skulle 'ha kjenskap til det som designere', slik at vi 'forstod språket' da vi samarbeidet med andre i fremtiden.

Vi skulle bli designere. Ordet for meg var fremmedgjørende. Kort tid ut i semesteret sluttet jeg å tegne. Men det så ikke ut til å gjøre noe for skolegangen. Design handler om interaksjon, fikk jeg vite. Oppgavene var korte og idébaserte, og løsningen lå i å ‘kaste ball på møterommet’. Det var frustrasjonen over dette som gjorde at jeg satt på kontoret til Alan McKenzie-Robinson. Han fortalte om tidligere elever i samme tilstand, flere jeg og hadde snakket med. Serietegnere, illustratører, folk som stod løpet ut eller gikk over til kunstakademiet. Tidligere det semesteret hadde en annen lærer slått i bordet og sagt “Dette er ikke en kunstskole!”. Han har nok rett i det, men måten det ble sagt på fikk meg til å tenke på hva den underforliggende årsaken til uttalelsen kunne være. Interessekonflikt har desverre preget miljøet på institusjonen de siste årene, noe elevene merker i det daglige. Fra gangene i tredje etasje hadde jeg også hørt “vi kommer aldri til å interessere oss for tegneserier her på skolen, heller aldri film!”. Hvorfor dette behovet for å markere hva skolens elever skal og ikke skal? I Dagens Næringslivs D2 kunne vi lese om norske serietegneres kunst- og designutdanning. Under overskriften “Skolerte serier” ble det vist at et stort antall av serietegnerstanden i Norge var tidligere og nåværende elever ved KhiO. Kunsthøyskolen har et godt rykte utad nettopp på grunn av elevene sine. Men i Morgenbladet den høsten leste jeg et intervju med de tidligere elevene fra Yokolandkollektivet: “Et halvt år før [bokutgivelsen Yokoland – As We Go Up We Go Down] hadde en av lærerne sagt at vi aldri kom til å klare oss. Enten måtte vi gjøre det stort internasjonalt, eller så måtte vi lære oss å gjøre skikkelige ting. Jeg tror kanskje han har angret litt på uttalelsen i ettertid”. Slike uttalelser nyanserer bildet mange har av KhiO som den beste skolen i sitt fag. Christopher Nielsen slutta på Visuell kommunikasjon. Jon Arne Sæterøy kjent som Jason gjorde ikke det.

Illustrasjon fra eksamensoppgave #2

På kontoret i Ullevålsveien ble McKenzie-Robinson og jeg enig om å la dilemmaet ligge. Like etter kommer en kollega inn. Han vil snakke om den kommende eksamensoppgaven McKenzie hadde ansvaret for. Skolen mottok en henvendelse fra Tama University i Tokyo om et samarbeid, en felles oppgave, en konkurranse. Skolen reiser hvert andreår til Tokyo, og gjør god business med å knytte kontakter mellom de to skolene. For elevenes skyld og, vel og merke.

To uker senere forelå eksamensoppgaven. Sammen med det japanske universitet skulle klassen få ungdom til å bruke refleks. Oppgaven “Northern Light meets Eastern Sun” var altså en produktdesignoppgave. Prosjektet ble ledet av SeeMe, et firma i Oslo som spesialiserer seg på refleksprodukter. Vinneren av konkurransen skulle få 5000 kr og muligheten til å sette sin idé i produksjon. Da elevene stilte seg undrende til denne produktdesignvinklingen, fikk vi høre at de designerne som velger bort det feltet, vil tape i det lange løp. Igjen denne gestikuleringen mot vinduet, vår fremtid som designere, jobben som venter der ute. Bredde som designer er stikkordet her.

I ukene som kom forsøkte jeg å vinkle denne oppgaven bort fra produktdesign, bort fra forbruksorienteringen. Resultatet fra klassen viste at interessen for produktdesign var stor, og det ble lagt frem en rekke varianter av refleksen som skulle få ungdom til å tenke annerledes om produktet og om trafikksikkerhet. To uker senere vinner jeg designkonkurransen, like etter søker jeg om permisjon fra neste studieår. Den sommeren får jeg avslag fra administrasjonen, og velger å slutte på skolen.

Kritikken jeg ønsker å rette mot skolen, basert på mine erfaringer, er ensretningen jeg synes Visuell kommunikasjon legger seg opp mot. Jeg skal ikke argumentere for et ønske om et mer kunstrettet fokus. Fokuset skolen hadde overrasket meg likevel. Vi er der for å bli utdannet som designere, vi skal ut i næringslivet, vi skal jobbe i designbyråer. Kjell Lars Berge, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, uttrykker i artikkelen nevnt ovenfor en bekymring for at kulturens plass hele tiden skal begrunnes ut fra 'matnyttigheten'. Liberalismen har begynt å ete seg inn i hodene på folk, sier Berge. Det grunnleggende premisset er en markedsliberalistisk tenkning som forteller oss at ting helst skal lønne seg, sier han.

Skolen kunne tilbudt elevene sine et mer allsidig fokus. Den kunne blitt det den skal være, en møteplass mellom dem som deler evner og interesser i en bredt kulturfelt. Ikke ‘på tross av’, men ‘på grunn av’ hva institusjonen legger til rette for. Når fokuset blir for snevert mister ikke bare skolen gode elever, den tar entusiasmen og interessen vekk fra dem. I pragmatismens navn - for det er en verden ‘der ute’ som setter begrensningene for dem tidsnok. Og da er det godt at de gikk på Visuell Kommunikasjon ved Kunsthøyskolen i Oslo.

Eksamensbesvarelse: illustrerte bærenett med refleksfelter.