mandag 8. mars 2010

KhiO Exit

Illustrasjon fra eksamensoppgave #1

I fjor våres satt jeg på kontoret til en lærer ved KhiO og diskuterte min fremtid på skolen. Jeg hadde vært elev der kun ett år, men var ikke motivert til å fortsette. En helt vanlig situasjon på en hvilken som helst utdanningsinstitusjon. Professoren jeg snakket med ‘var på mitt lag’, altså han forstod mitt befinnende og hvorfor jeg ikke fant min plass på instituttet. Hvorfor ville jeg ikke fortsette på visuell kommunikasjon? Alt skulle tyde på at jeg hadde noe der å gjøre. Etter år på forskole var det dette jeg hele tiden hadde tenkt meg. Tegneserier, illustrasjon og en bred interesse for kunstfeltet pekte i den retningen. Det jeg imidlertidig hadde vanskeligheter med å ta inn over meg var design. Design som forbruksvare, design som livsstil, design som ideologi. “Man må være kapitalist for å drive med design” sa jeg flåsete og vi lo. Så hvorfor var jeg i tvil om jeg skulle bli værende på fakultetet for design?

Det var noe med fokuset. Klassen fikk hele tiden prosjektbaserte oppgaver, ‘caser’ som skulle forberede oss på ‘livet der ute’, ofte etterfulgt av en gestikulering mot vinduet. Fra klasserommet kikket jeg ut dit lærerens finger pekte. Jeg så på spiret til den katolske kirka i Ullevålsveien og tenkte “der ute?” Jeg visste ikke hva jeg skulle jobbe med etter endte 3 år. Og som de fleste andre i klassen tenkte jeg på master. Hvem visste hva jeg ville drive med om 5 år? Undervisningen som var lagt opp viste en klarere retning. Til noen av oppgavene ble det hyret inn ‘eksterne prosjektledere’ fra næringslivet, fra StatoilHydro eller EMI. Tredjeåret hadde et lengre samarbeidsprosjekt sammen med BI. Debatten som gikk i Klassekampen i vinter om kultur som ‘glidemiddel’ for næringslivet ville vært interessant å ta her. At oppgavene var så korte, hadde såklart en pragmatisk side - tidskabalen skulle gå opp, det var mange kurs elevene skulle gjennom. Andre ganger, som feks under et lynkurs om fotografi, fikk vi vite at vi skulle ikke kunne det, men vi skulle 'ha kjenskap til det som designere', slik at vi 'forstod språket' da vi samarbeidet med andre i fremtiden.


Vi skulle bli designere. Ordet for meg var fremmedgjørende. Kort tid ut i semesteret sluttet jeg å tegne. Men det så ikke ut til å gjøre noe for skolegangen. Design handler om interaksjon, fikk jeg vite. Oppgavene var korte og idébaserte, og løsningen lå i å ‘kaste ball på møterommet’. Det var frustrasjonen over dette som gjorde at jeg satt på kontoret til Alan McKenzie-Robinson. Han fortalte om tidligere elever i samme tilstand, flere jeg og hadde snakket med. Serietegnere, illustratører, folk som stod løpet ut eller gikk over til kunstakademiet. Tidligere det semesteret hadde en annen lærer slått i bordet og sagt “Dette er ikke en kunstskole!”. Han har nok rett i det, men måten det ble sagt på fikk meg til å tenke på hva den underforliggende årsaken til uttalelsen kunne være. Interessekonflikt har desverre preget miljøet på institusjonen de siste årene, noe elevene merker i det daglige. Fra gangene i tredje etasje hadde jeg også hørt “vi kommer aldri til å interessere oss for tegneserier her på skolen, heller aldri film!”. Hvorfor dette behovet for å markere hva skolens elever skal og ikke skal? I Dagens Næringslivs D2 kunne vi lese om norske serietegneres kunst- og designutdanning. Under overskriften “Skolerte serier” ble det vist at et stort antall av serietegnerstanden i Norge var tidligere og nåværende elever ved KhiO. Kunsthøyskolen har et godt rykte utad nettopp på grunn av elevene sine. Men i Morgenbladet den høsten leste jeg et intervju med de tidligere elevene fra Yokolandkollektivet: “Et halvt år før [bokutgivelsen Yokoland – As We Go Up We Go Down] hadde en av lærerne sagt at vi aldri kom til å klare oss. Enten måtte vi gjøre det stort internasjonalt, eller så måtte vi lære oss å gjøre skikkelige ting. Jeg tror kanskje han har angret litt på uttalelsen i ettertid”. Slike uttalelser nyanserer bildet mange har av KhiO som den beste skolen i sitt fag. Christopher Nielsen slutta på Visuell kommunikasjon. Jon Arne Sæterøy kjent som Jason gjorde ikke det.

Illustrasjon fra eksamensoppgave #2

På kontoret i Ullevålsveien ble McKenzie-Robinson og jeg enig om å la dilemmaet ligge. Like etter kommer en kollega inn. Han vil snakke om den kommende eksamensoppgaven McKenzie hadde ansvaret for. Skolen mottok en henvendelse fra Tama University i Tokyo om et samarbeid, en felles oppgave, en konkurranse. Skolen reiser hvert andreår til Tokyo, og gjør god business med å knytte kontakter mellom de to skolene. For elevenes skyld og, vel og merke.

To uker senere forelå eksamensoppgaven. Sammen med det japanske universitet skulle klassen få ungdom til å bruke refleks. Oppgaven “Northern Light meets Eastern Sun” var altså en produktdesignoppgave. Prosjektet ble ledet av SeeMe, et firma i Oslo som spesialiserer seg på refleksprodukter. Vinneren av konkurransen skulle få 5000 kr og muligheten til å sette sin idé i produksjon. Da elevene stilte seg undrende til denne produktdesignvinklingen, fikk vi høre at de designerne som velger bort det feltet, vil tape i det lange løp. Igjen denne gestikuleringen mot vinduet, vår fremtid som designere, jobben som venter der ute. Bredde som designer er stikkordet her.

I ukene som kom forsøkte jeg å vinkle denne oppgaven bort fra produktdesign, bort fra forbruksorienteringen. Resultatet fra klassen viste at interessen for produktdesign var stor, og det ble lagt frem en rekke varianter av refleksen som skulle få ungdom til å tenke annerledes om produktet og om trafikksikkerhet. To uker senere vinner jeg designkonkurransen, like etter søker jeg om permisjon fra neste studieår. Den sommeren får jeg avslag fra administrasjonen, og velger å slutte på skolen.

Kritikken jeg ønsker å rette mot skolen, basert på mine erfaringer, er ensretningen jeg synes Visuell kommunikasjon legger seg opp mot. Jeg skal ikke argumentere for et ønske om et mer kunstrettet fokus. Fokuset skolen hadde overrasket meg likevel. Vi er der for å bli utdannet som designere, vi skal ut i næringslivet, vi skal jobbe i designbyråer. Kjell Lars Berge, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, uttrykker i artikkelen nevnt ovenfor en bekymring for at kulturens plass hele tiden skal begrunnes ut fra 'matnyttigheten'. Liberalismen har begynt å ete seg inn i hodene på folk, sier Berge. Det grunnleggende premisset er en markedsliberalistisk tenkning som forteller oss at ting helst skal lønne seg, sier han.

Skolen kunne tilbudt elevene sine et mer allsidig fokus. Den kunne blitt det den skal være, en møteplass mellom dem som deler evner og interesser i en bredt kulturfelt. Ikke ‘på tross av’, men ‘på grunn av’ hva institusjonen legger til rette for. Når fokuset blir for snevert mister ikke bare skolen gode elever, den tar entusiasmen og interessen vekk fra dem. I pragmatismens navn - for det er en verden ‘der ute’ som setter begrensningene for dem tidsnok. Og da er det godt at de gikk på Visuell Kommunikasjon ved Kunsthøyskolen i Oslo.

Eksamensbesvarelse: illustrerte bærenett med refleksfelter.

4 kommentarer:

  1. Hei Esben!
    Dette likte jeg å lese. Godt skrevet. Og VELDIG treffende.
    Jeg er så i tvil om jeg skal fortsette neste år. Alle de markedsrettede oppgavene som handler om målgrupper og embalasjedesign tar knekken på meg.
    Jeg mååå bare fortelle om en oppgave vi hadde. Vi skulle redesigne inpakningen til Kvikk Lunsj, vi skulle også lage innpakkning til den nye imaginære sjokoladen "Tripp Tunsj" en mørkere, "yngre" og mer urban versjon av Kvikk Lunsj. Jeg lagde en reklamepakat som var ca slik:
    http://gfx.nrk.no/saY0uGP4kKwoAl97U6MXcwTDnYEuMHEOpVDiX2q3NPUA.jpg
    med teksten: her selg tripp lunsj.
    I prosjektbeskrivelsen skrev jeg om hvorfor jeg syns denne oppgaven var helt på jordet. Jeg fikk ikke EN kommentar. Det er ingen diskusjon på skolen. Nå har jeg ikke vært der på ukesvis. Jeg har nesten helt mistet lysten til å tegne også.
    Hvordan har det vært etter du sluttet?
    Liker du deg på blindern.

    Hilsen tidligere klassekamerat Astrid

    SvarSlett
  2. Hei Esben,

    Dette var veldig interessant lesning. Godt skrevet var det òg! Håper du finner tid og energi til å tegne og arbeide med prosjektene dine nå.

    Solidaritet,
    Eirik

    SvarSlett
  3. Hei Esben.

    Selv om det er en stund siden du skrev innlegget ditt har jeg lyst til å legge inn en kommentar fordi jeg syntes bidraget ditt er viktig i en dialog om hva KhIO som utdanningsinstistusjon bør være, og som bidrag til andre elevers besvisstgjøring i valg mellom kunst- og designfag.

    Den viktigste forskjellen mellom kunst og design slik jeg ser det, er at som kunstner jobber du med egne personlige uttrykk, og som (grafisk)designer er du "budskapsformidler "på oppdrag for andre.
    Hvilken rolle vil du ha?

    Jeg har selv studert Visuell kommunikasjon på KhiO, og har etter det nesten 20 års erfaring som grafisk designer og illustratør både som ansatt og i egne bedrifter.
    Det er trist å høre at interressekonflikter fortsatt går ut over studentene slik det også gjorde for 20 år siden.
    Jeg mener skolens oppgave er å gi den enkelte student en solid generell plattform i forhold til designtankegang/visuell kommunikasjon, uavhenging av den enkelte lærers interressefelt.
    Faget vårt favner bredt, og studentene bør derfor inspireres til å utvikle sine spesielle evner og uttrykksformer gjennom forskjellige kanaler.
    Med eksterne veiledere/mentorer (i tillegg til fast lærerstab) kan elevene intoduseres for bredde og relevant oppdatert kompetanse.

    Hvorfor ikke invitere forskjellige tidligere elever til å snakke om hva de har brukt utdanningen sin til? :)

    Det er kjempeviktig at studentene får erfaring i reelle oppdrag/ ‘caser’ for å være forberedt på arbeidslivet. Min erfaring da jeg begynte å arbeide etter endt utdannelse var at studieliv og arbeidsliv var som to forskjellige verdner.
    Vi savnet reelle oppdrag og eksterne veiledere som nettopp hadde oppdatert relevant erfaring.
    I vanlige skoleoppgaver er du "din egen kunde" og har egentlig ingen begrensninger. Reelle oppdrag er alltid kompromier og begrensninger innen økonomi, målgruppedefinering, tidsbegrensninger og avsenderprofil.
    Da er det viktig å vite noe om mottageren/målgruppe, og samarbeide med BI i 3dje klasse kan derfor gi studentene verdifull markedsføringkompetanse.

    DESIGN - MATERIALISTISK OG KOMMERSIELT?
    Du kan selv velge om du ønsker å jobbe med "kommersielle" eller "ideelle" kunder.
    Det som driver meg som designer er designets enorme potensiale til å skape økt bevisshet og å spre positive holdninger.
    Visuell kommunikasjon er mange ganger sterkere enn verbal kommunikasjon da det visuelle språket henvender seg til våre følelser - og vi handler etter våre følelser.

    Jeg syntes at alle designere (uavhengig av gren) bør være bevisst hvilken rolle vi har i å skape og å påvirke folks holdninger, positive eller negative, materialistiske- eller som bevisste konsumenter.
    Det er grunnen til at jeg startet SeeME, og tok intiativet til "Northern light meets Eastern Sun". (Tama ble invitert som dere..)
    For å vise designstudenter at vi som designere kan påvirke folks holdninger ved å inspirere via spennende design og designtankegang.
    Refleksen som produkt er kun et symbol på dette.
    Prosjektet "Northern light meets Eastern Sun" handler også om å synliggjøre unge designere og å skape tverrfaglig og kulturelle nettverk (tekstildesign/visuell kommunikasjons utdanning).

    Om det var riktig at grafisk design studenter skulle gjøre produktdesign hadde jeg ikke giddet å lage diskusjon om (Vi løser stadig produktdesign og 3 dimensjonale oppgaver i vårt grafisk designfirma.)
    Det jeg heller har lyst til å spørre deg og alle andre studenter på tvers av fag er:
    Hvordan vil DU bruke dine spesielle evner til å skape den verden du ønsker?

    Lykke til :)

    vh
    Cathrine Brandt
    designer/ illustratør

    SvarSlett
  4. Hei, kan bare slutte meg til. Jeg gikk på SHKS 1982-86 grafisk linje og opplevde de samme problemene som deg. Til dels er det jo de samme lærerne fortsatt. Uten å være for negativt til SHKS er jeg glad for at skole ikkke dannet det eneste grunnlaget for eget virke etter studier. Jeg gikk videre til diverse kunstakademier. Det er jo verken særlig kreativt eller produktivt å operere med snevre grenser i et studieløp hvor studenter skal utvikle sin egen kreativitet. Den skal jo danne en nødvendig basis uansett hvilken form og retning praksisen skulle få senere. Ikke minst innen visuell kommunikasjon er faglig og teknisk kompetanse innen flere felt et godt grunnlag for eget virke eller for å ta gode avgjørelser forskjellige beslutningsprosessen.

    SvarSlett